Trender
I flere artikler og ulike presentasjoner det siste året, blant annet i dette bladet, har Kurt Hegre (Viking) pekt på viktige trender i keeperspillet nasjonalt og internasjonalt, både på kvinnesida, i utviklingsalderen og på toppnivå herrer. Han peker på sju hovedtendenser i denne utviklinga:
• Posisjonering; keepere som dominerer større og større områder gjennom svært fleksibel posisjonering og som tilbakelegger relativt store distanser i løpet av en kamp (4000-6000 m)
• Offensiv oppbygging og pasningsspill; keepere med stadig høyere treffprosent på pasningsspillet sitt, både på lange og korte pasninger (de beste med over 90% treff)
• Avslutninger og posisjonering; fra «Gold zone», presist og hardt i tillegg til distanse. Stadig endringer i posisjoneringer
• Basisteknikk; større redningsrepertoar
• Langskudd; høye skudd, flakking og returstyring
• Dødballer; cornere skytes, frispark med dupping og flakking. Gode avsluttere
• Mental styrke; håndtere kampen mentalt
Hegre konkluderer med at keeperen nå må være
Sweeper + skuddstopper + fotballspiller = målspiller, et begrep som neppe vil bli allemannseie, men som rommer det meste av kravene til en toppkeeper i dag.
Disse trendene og utviklingstrekkene må vi ha med oss når vi skal planlegge framtidas keepertrening!
Media
I britisk media, som vi kan si mye om, men det avstår vi fra denne gangen, har de i en årrekke hatt kåring av rundens mål, men også av «Save of the week», altså rundens redning! Jeg har alltid undret på hvorfor norske medier er mer opptatt av rundens feil/tabbe, enn av rundens beste prestasjoner.
Ja, jeg skjønner også at tabber og feil fenger et publikum, men det gjør vel også de store, positive aksjonene. Dette får være min gjentatte oppfordring til både TV og aviser, selv om jeg har forsøkt – uten hell – å selge inn dette flere ganger, ja faktisk til en av våre største keepere gjennom tidene i sitt eget fotballprogram på TV, hver mandag kveld. Ikke en gang der har det vært mulig!
Men, nå skal ikke dette være en «sutreartikkel», tvert imot, men det er lov å peke på noen rare sider ved mediedekningen?
11’er fotball
En siste slik undring gjelder begrepet elleverfotball. Hvorfor skrives det da alltid at laget stiller i en 4-4-2-formasjon, i 4-3-3 og lignende? Jeg kommer bare til 10 da, jeg.
Vi har treer-, femmer-, sjuer-, nier- og elleverfotball. Da heter det vel 1-4-4-2? Er det så vanskelig, da? UEFA, og etter hvert NFF, har nå i alle fall begynt å skrive slik i alle sine rapporter. Skal vi jobbe for keeperens anseelse og posisjon i et fotballag, må vi – i alle fall fotballfolket selv – begynne å ta dem med i «regnestykket»! Så får vi vente og se hvor mange år det tar før media følger etter.
Kurs og utdanning
Her har det foregått en stor utvikling de siste årene. I dag har vi en kursstige som består av fire nivåer, der det er tilbud til trenere på alle nivåer når det gjelder keepertrenerutdanning og kurs.
Det laveste nivået består av to små delkurs på totalt 8 timer, og er en del av NFF C-lisens. Disse kursene blir i disse dager digitalisert og enda lettere tilgjengelig. Deretter følger et 16-timerskurs som er beregnet på både lagstrenere og keepertrenere, i dag kalt NFF Keepertrener B-lisens. På nest høyeste nivå har vi NFF Keepertrener A-lisens, et kurs over ca. 60 timer som arrangeres i august hvert år. Dette kurset er beregnet på keepertrenere som jobber på relativt høyt nivå, og med spillerutvikling. I 2016 arrangeres dette kurset for fjerde gang.
Helt øverst i kurspyramiden finner vi UEFA Keepertrener A-lisenskurset. Målgruppa her er keepertrenere i den profesjonelle delen av fotballen, og kurset strekker seg over et helt år. Kurset er meget omfattende og krevende, med avsluttende teoretisk og praktisk eksamen. Deltakerne jobber mye i firer-grupper med tildelt veileder, både på fellessamlinger sentralt og på klubbesøk. I november avsluttes det foreløpig siste kurset av dette slaget, og da vil det være 36 velkvalifiserte keepertrenere med gyldig UEFA Keepertrener A-lisens.
Spillerutvikling og prosjekter/tiltak
Landslagsskolen er lansert, og denne planen over hvordan vi skal jobbe for å utvikle de neste talentene i norsk fotball, vil gi effekt om noe tid. Dokumentet angir en klar retning for dette arbeidet, og har allerede satt sitt preg på spillerutviklingsmodellen i sone, krets og på de nasjonale landsdelssamlingene for 14- og 15-åringene våre. På disse har vi dedikerte og flinke keepertrenere fra kretsene som jobber med keeperne i en spillsentrert tilnærming, der påvirkningen skjer i spill-motspill dimensjonen.
Utover disse samlingene og den grundige jobben som gjøres i kretsene våre, blant annet med «Jenter i mål», kjører vi fremdeles keeperprosjektene Morgendagens 1’ere og Morgendagens keeper. Dette er egne samlinger for de mest spennende keeperne våre i alderen 14-18 år, og 19 år og opp mot A-landslag, både på gutte- og jentesida. Vi tror at disse tiltakene er med på å gi keeperne våre, og trenerne deres, verdifullt påfyll på veien mot å bli en toppkeeper. Her utfordres de på ulike arenaer, både i teori og praksis, med bidrag fra fagfolk på svært ulike områder. Utgangspunktet er allikevel ikke flest mulig ulike innspill, men snarere mest mulig riktig input, med innhenting av impulser fra ulike fagfelt. Det er for tiden 10-12 keepere av begge kjønn med på Morgendagens 1’ere, og 8-10 på Morgendagens keeper.
Landslagene gutter og jenter – og på A-nivå
Ett av målene med disse tiltakene er å utvikle keepere med ferdigheter gode nok til å kunne spille landskamper på høyt nivå. Når det gjelder landslagene, så må det være lov å si at «girls have more fun»! På de yngste landslagene våre er det jentene som kommer seg til mesterskap. I disse dager er J17 i EM i Hviterussland, og J19 skal delta i EM senere i sommer. J15 starter opp i sommer med flere spennende keepere, og J16 har allerede vært ute og spilt UEFA Development Tournament i Polen og gått seirende ut, med tre seire og 13-0 i målforskjell. A-landslaget for kvinner klarte riktignok ikke OL-kvalifiseringen, men er på god vei mot et nytt EM. Svært gledelig her er det at det ser ut som om «generasjonsskiftet», altså tida etter Hjelmseth og Vesterbekkmo, skal gå bra. Nå er Cecilie Fiskerstrand på god vei til å etablere seg som toppkeeper, og bak følger Nøstmo og kanskje Mikalsen?
På jentesida er situasjonen slik at vi er relativt tynt besatt på flere landslag. Ikke slik å forstå at de som er der ikke holder mål, men det er få aktuelle keepere i flere av kullene. Det vil bli spennende å følge de to keeperteamene i EM, for der får de nok virkelig målt seg mot de beste. Det er mye god læring i mesterskapserfaring!
På guttesida er det også mye spennende på gang, selv om det ikke er mesterskapsspill for noen av disse. G15 reiser i slutten av april på en interessant turnering i Italia, med motstandere som Japan og Mexico, for å nevne noen. G16 skal ut i ny EM-kvalik i høst og vil ha forberedt seg grundig før den tid, med flere kamper mot god motstand, talentleir i Porsgrunn i juni og Nordisk mesterskap i juli/august.
G17-laget har flere spennende keepertyper. Tre av de mest brukte keeperne på dette laget er allerede i førstelagstroppene til Tippeligalag. Ødegård, Pettersen og Faye Lund er spennende keepere for framtida. Laget har ikke hatt de beste resultatene så langt, men all erfaring viser at det fort kan snu. Det er imidlertid synd at disse spillerne ikke får med seg mesterskapserfaringa, slik som jentene.
På G18 og G19-lagene er det relativt få keepere å velge mellom, men det er bra kvalitet på de beste også her. De står ikke noe tilbake for sine jevnaldrende konkurrenter. Keepere som Haug, Halvorsen og Byttingsvik på G18 og Wichne og Selvik på G19 må nevnes her.
U21-laget er godt forspent med gode keepere med etter hvert bra erfaring, på tross av deres unge alder. Rossbach og Bråtveit er klare førstevalg i sine Tippeligaklubber, og har mange kamper bak seg på det øverste nivået.
A-herrer har fått mye kritikk i det siste, men på keeperfronten ser det svært bra ut. Nyland, Jarstein og Hansen er et svært bra team, og bak dem er det flere erfarne litt eldre keepere som kan gjøre en god jobb – og også noen unge som sikkert kommer om ett år eller to.
Toppfotballen
• Tippeligaen har når dette skrives unnagjort seks runder, og keeperprestasjonene har variert! Når det er sagt, mener jeg bestemt at det mest gledelige sett fra mitt ståsted er at den store utenlandske innflytelsen ser ut til å ha stoppet opp og sågar avtatt. Forholdet mellom norske og utenlandske keepere i Tippeligaen er nå 11-5. Det er «bare» Molde, Brann, Bodø/Glimt, Stabæk og LSK som har førstekeepere med et annet pass enn norsk. Slik har det ikke alltid vært! Seks-syv av klubbene har også rene, norske keeperteam. Det er bra!
Dernest er det svært gledelig at flere av de elleve norske keeperne som spiller i Tippeligaen er relativt unge, med Rossbach, Bråtveit og Dyngeland som de fremste representantene for disse unge keeperne.
Rossbach - og Odd! - satte sist runde (runde 6) ny rekord hva angår «clean sheets» i Tippeligaen. Gratulerer!
• OBOS-ligaen er preget av relativt mange utenlandske keepere. Så langt har fordelingen vært 9-7 i norsk favør, men det kan fort bli like mange utenlandske som norske keepere her. Det er urovekkende, særlig når vi ser at det i flere av disse klubbene sitter unge, norske keepere på benken. Men det må også bemerkes at det er gledelig at det i flere av klubbene er forholdsvis unge keepere med norsk pass som spiller i mål.
• I Toppserien er bildet også omtrent det samme. Fem av klubbene har utenlandske førstekeepere, og i alle unntatt Avaldsnes – som har to utenlandske keepere – er det lovende, unge og norske jenter som varmer benken. Selvsagt henter klubbene utenlandske keepere om det ikke finnes gode nok norske keepere, men burde det ikke være et tankekors at flere klubber hele tiden må hente keeperteam fra Brasil, USA, Tyskland eller Finland? Det trengs et løft på klubbnivå i forhold til keeperutvikling på jentesida. NFF skal ta sin del av ansvaret, men utviklingen skjer i hovedsak i klubbene.
• «Breddefotballen»
2. divisjon herrer (Post Nord-ligaen) består som kjent av 56 lag, fordelt på fire avdelinger. Der skulle en tro at det var rom for mange norske keepere, og det er det for så vidt. Men igjen et lite varsku: det er over en «hel avdeling med utenlandske keepere» også her! I seksten av klubbene på nivå tre i norsk fotball er det «importerte» keepere.
Da er det greiere i 1. divisjon damer. Det er en utviklingsarena for flere unge jentekeepere.
Konklusjonen
Overskriften stiller et spørsmål – og svaret på dette må være at det har vært utvikling på keeperspillet, og det er av avgjørende betydning at vi henger med. Det forsøker vi å gjøre gjennom ulike tiltak, utdanning og skolering av trenere, gjennom strukturert og hardt arbeid. Det nedlegges et flott og omfattende arbeid i mange klubber, både på herre – og damesida, men alt kan som regel gjøres enda bedre.
Framgang eller på stedet hvil?
Undertegnede sitter i glasshus når det gjelder å konkludere på dette, men jeg kan driste meg til å si at norsk keeperutvikling aldri har vært så systematisk, grundig og velfundert noen gang som nå. Vi må ha som motto ikke bare å utvikle «fotballspillere med nr.1 på ryggen», men keepere som er enere, som får spille i de store ligaene og som leverer på A-landslagene våre. For å lykkes med det må vi fortsette å jobbe iherdig – på alle plan og i alle ledd i norsk fotball. «Når bedre er mulig er ikke bra godt nok»!
