Jeg går inn i rollen med en nysgjerrighet for nettopp den – rollen, og med stor ydmykhet for at jeg vil ha masse å lære og med stor respekt for de forgjengerne jeg står på skuldrene til. Og jeg kommer med bagasje.
Jeg har med meg den lille, kvisete, kantete, kvite 13-åringen som sov med en oransje, stinkende Select-ball i sengen hver natt, som trente mellom kjegler, eller Cola-flasker, i familiens garasje før noen var våkne på Frekhaug der hun vokste opp, som var besatt av å trikse, holde ballen i luften hele veien til skolen uten å miste den i bakken, og som måtte gå tilbake til stedet hvor hun mistet den som straff, noe som gjorde at hun stort sett kom mellom 30-40 minutter for sent på skolen hver dag, og som fant sitt første fotballag med bare ballen og pappa, som skrev dikt på det stinkende Select-skinnet, og som fant ut at fotballtreningen, fem, seks, syv timer om dagen, var det som ga aller mest mening i en ungdomstid der annen plass var vanskelig å finne.
Jeg tar også med meg kretslags- og u-landslagsspilleren, hun som fremdeles kan kjenne den kvalmende frykten for coachjakke-politiet som i skyggen av regntunge trær speidet talent og slukte trygghet og noterte uslettelige minuser idet man på u-samling misset en finte man ennå ikke hadde automatisert, NFF-coachjakkene som, trodde hun i hvert fall, kun likte de som kom mange og taktfaste fra samme klubb med like jakker, som Hald og Sandviken, ikke Kvernbit hvor bare hun kom fra og som sikkert ingen hadde hørt om, og hun som utryggheten til tross, eller var det på grunn av dette, hadde sitt livs største øyeblikk da hun ble tatt ut på første kretslagssamling, og innså senere at hun faktisk aldri traff på øyeblikk som føltes større senere selv om de på merrittpapiret egentlig skulle være det.
Jeg tar definitivt med hun som søkte om å få gå på Brann-fotballgymnas, men som fikk avslag fordi dette bare var for gutter og som dermed ikke hadde noen fotballgymnas og det hun det eneste i verden hun ville var å gå på fotballgymnas, som senere kom inn fordi noen tipset likestillingsombudet, NRK, BA og Bergens Tidende og en dag etter skolen sto menn med kameraer utenfor huset hjemme i Galtenesvegen og ba henne legge ballen død på hodet noe hun ellers klarte i blinde, men ikke klarte da, og dette kastet vonde skygger over at hun likevel fikk ta på seg Brann-klærne og bli med i Brann-gjengen på Brann-gymnaset.
Jeg tar også med meg landslagsspilleren, den profesjonelle spilleren som trente hver morgen og hver kveld sammen med andre profesjonelle spillere som hun kjeftet på og kranglet med, men mest av alt beundret og ble glad i på den måten som man blir glad i noen som man deler sin store lidenskap med med, med vekt på lide for alltid var det mer å forbedre enn å feire, de man sentrer med, duellerer med, samarbeider, vinner og taper med hele året, som aldri siden kan bli så stolt som da hun sto oppstilt sammen med venner, kollegaer, landslagsspillere og hørte nasjonalsangen, like stolt om det var 15 tilskuere eller 80 000 under mesterskap, hun som var altfor gammel da hun fortsatt gråt etter tapte kamper, som følte at all selvverdi lå i hvordan prestasjonene var på banen, som måtte skjule det for medier, som demonstrerte utenfor den kinesiske ambassaden sammen med Amnesty og flere landslagsskollegaer før VM i Kina i 2007, hun som aldri fant balansen mellom konkurranseinstinkt og empati, som kjeftet altfor mye på de unge og som ble liggende våken og dagen etter ba spakt om unnskyldning, ble kjeftet på og ba trenere dra dit peppern og verre ting gror, og hvis største øyeblikk i karrieren ikke var noen stor meritt, men kun en fantastisk langpasning fra en fantastisk lagvenninne i bakrom som hun dempet på brystet i fart, uten å miste fart, og dunket på volley, treffpunktet akkurat der, der, hvor ballen er på vei ned mot vristens vei opp, som gir den perfekte bue, og som kunne feires med lagvenninner hun respekterte mer enn alle andre i livet.
Jeg tar med meg hun som slet med å finne en stolt ramme rundt det å være lesbisk og å elske fotball, hun som fryktet aller mest at legningen skulle dra ned idretten hun elsket, som om legningen skulle devaluere og redusere prestasjonene, hennes og andres. Men som nå kjenner hvor godt det var å være en del av et totalt fordomsfritt miljø, der legning ikke engang var et tema i laget; Problemer med kjæresten ble utvekslet mellom lagvenninner uten at vi engang reflekterte over om idioten hjemme var kvinne eller mann.
Jeg tar med meg advokaten, ikke for å representere volds- eller ransmenn, men den som tenker at tillitsvervet innebærer en slags lisens til å representere, slåss for, fotballens egenverdi og fotballens grunnverdi, med et stort ansvar, men også med en rett til å ikke bli identifisert med problemstillinger og andre som misbruker fotballens kraft og megafon på det groveste.
Toppfotballsjefen er definitivt med, den som har lært enormt masse de siste tre årene, om alt, om hvor vanskelig det er å nå målene vi har satt oss internasjonalt, hvor mye som skal klaffe for at vi skal få det til, om at mye klaffer, om at mye ikke klaffer, hvor viktig alle sammenhengene er, hvordan administrative koordinatorer vokser frem som uforglemmelige helter når vi skal ha et nødlandslag på vingene på mindre enn et døgn, hvor tydelig trådene og sammenhengene blir når hun ser Ståle stå i ringen å gi spillerne ris og ros helt åpent, så brutalt, så ufarlig. Den norske fotballmodellen. Hvor krevende det er å være leder i NFF, i fotballen. Hvor gøy det er. Altoppslukende. Ydmykende og oppløftende.
Supporteren, mediepersonen, fotballelskeren er med hele veien. Hun som så Qatar-saken utenfra, alle disse sakene som er de samme men som så annerledes utenfra, spillestil, laguttak, kommunikasjon, kunstgress, håndtering av personkonflikter, som nå ser de innenfra, men vil prøve å bevare også det utenfra.
Mammaen sitter på første tribunerad. Hun som reiser for mye, jobber for mye, lover for mye, som synes at satsingen i lokale klubben er vel seriøs, og selv om hun vet at perspektivet hadde vært annerledes hvis hennes barn var den som ville mest, føles perspektivet om at alle må få ha det gøy på sitt nivå nå som fryktelig underkommunisert nå. Mammaen som kjenner på det som alle mammaer kjenner på i dag, det fryktelige og uforståelige med at det finnes mammaer kun 150 mil fra oss her som må ta barna fra fotballtrening til bomberommet.
Og alle dere som var der hele veien. I sideblikket. Jappien, Asbjørn, Egil, Lars-Gunnar og alle dere andre som vet godt hva dere har betydd. Pumpet baller. Vasket drakter. Skaffet leggskinn, undertrøyer, drikkeflasker, og alle andre ting jeg glemte hver eneste dag. De beste lagvenninnene var selvsagt dere.
Jeg takker for tilliten. Tillit er en gave ingen kan kreve. Jeg og styret må fortjene denne hver dag. Det betyr ikke at vi kan fatte avgjørelser som alle er fornøyde med til enhver tid. Men det betyr at vi skal lytte intenst til dem hvis tillit vi forvalter.
Vi skal spille på lag og jobbe for laget. Men det blir ikke lett.
Fotball. Forening, forvaltning, forretning, frivillighet, konkurranse, medier, lokal, regional, nasjonal, internasjonal. Fotball.
Vi må gjøre dette sammen. Alt annet er selvbedrag.
NFFs verdier er at vi skal være Trygge, inkluderende, modige. Jeg oppfatter mandatet jeg, vi i styret, har fått er at vi skal være samlende, jobbe for helheten, sammenhengen. Jeg oppfatter likevel at det vipper mot en forventning om noe modig. Ikke at vi skal fyre av skudd på skudd fra 40 meter hver gang, men jeg oppfatter at store deler av fotball-Norge vil at vi skal være modige. Særlig internasjonalt. Jobbe for endring. Og endring er nødvendig. Med utgangspunkt i fotballen, spillet, spillerne, fotballens interesser, er det tvingende nødvendig med endring. Den retningen FIFA har tatt over mange år fører oss på ville, vonde veier, som ble understreket i forrige uke av FIFAs opprinnelige ønske om å holde Russland inne i varmen selv etter invasjonen av Ukraina, et åpenbart og groteskt brudd på folkeretten, av en statsleder som har brukt fotballen for alt den er verdt til å bygge opp sitt internasjonale nettverk.
Når man spiller på bortebane er det viktig å være modig. Man kan ikke bare ligge i egen 16-meter for å forsvare seg, til slutt scorer motstanderen. Men man må være klok, og ikke minst være samlet. Et lag. Vi må jobbe for nødvendig endring, men vi vil kun klare det hvis vi samler kraften vår og fremstår som et lag. Et lite land med et sterkt lag. Forbund, klubber, supportere, ledere. Og motet må strekke seg til andre områder. Også til banen. Vi må ta utgangspunktet i et ønske og reell vilje til å gjøre de endringer som trengs for å kunne bevare den norske fotballmodellen, sørge for at fotball er for alle, delta, prestere godt og sterkt, både nasjonalt og i den internasjonale konkurransen.
Jeg oppfatter også at mandatet innebærer en forventning om tydelighet. Og det vil forsøke å være. Tydelige og så forutsigbare som vi kan i en verden, i en kontekst, der interessene ofte – oftere enn det ser ut utenfra – står rett mot hverandre, spissede horn mot spissede horn.
Men like viktig som tydelighet tror jeg på innsikt, kompetanse og kunnskap. NFF som organiserer og leder Norges største idrett, i realiteten en folkebevegelse og et fenomen, skal være et sted hvor de med best kompetanse jobber, de med størst nysgjerrighet og ønske om å utvikle seg. Slik må det være. Så ja, vi må være tydelige og åpne, men likevel sta på fotballens og deres vegne at vi må ta oss tiden til å innhente nødvendig innsikt og kunnskap om temaer medier og andre vil ha svar på i går.
Jeg tør ikke love annet enn at jeg ikke skal legge noe igjen der ute. Jeg, og vi, skal løpe, presse, skyte, drible, forsvare. Sammen med dere alle. I en flytende formasjon.
