- Artikkelen er hentet fra Fotballtreneren nr. 3/2020
Norges Fotballforbunds utdanningsavdeling var inspirert av Allen Wade (teknisk direktør fra 1964 til 1982) i det engelske fotballforbundet. Wade var på flere besøk i Norge og hadde bl.a. kurs for over 100 fotballtrenere på NIH i 1971. England ble som kjent verdensmestre på hjemmebane i 1966. Og i 1967 kom Allen Wade med boka «The FA Guide to Training and Coaching», som en offisiell publikasjon fra det engelske fotballforbundet (The FA).
Boka var bygd rundt tre kapitler:
- Part 1: Principles, Systems, and Tactics
- Part 2: Principles of Training and Training Methods
- Part 3: Definition and Acquisition of Skill
Boka ble også oversatt til norsk i 1972 av John Rullestad (som ble forbundstrener eller datidens UEFA A-lisens i 1973/74), og kom til å få stor innflytelse på tankegodset til den norske trenerstanden. Ny terminologi og nye begreper ble innført, nye modeller preget treningsmetodikken og innholdet i treningen ble endret.
Den funksjonelle tilnærmingen
Den funksjonelle filosofien innebar at all trening i forberedelsesperioden før- og i sesong skulle være så kamplik som mulig. Enten den foregikk innendørs med 5-a-side spill, eller utendørs på vinterbaner iført fotballstøvler med ispigger. Supplerende trening bestod ofte av spesifikk styrketrening, ren utholdenhetstrening med intervalltrening, 800-metere, tysk 3.30 trening, kortintervall 15/15 osv. Spesifikk hurtighetstrening uten ball ble også introdusert.
Fordelingen kamplik trening vs. ren spesifikk trening varierte mye fra landsdel til landsdel, styrt av klima og klubbenes tilgang til uten- og innendørsfasiliteter. På Sør-Vestlandet kunne man nesten spille fotball utendørs året rundt, mens man i Nord-Norge først fikk åpnet gressbanene rundt St. Hans.
Fotballen var langt fremme med sin filosofi
SPESIFISITETSPRINSIPPET: Andreas Morisbak kan gjerne kalles «spesifisitetsprinsippets far». Her sammen med artikkelforfatter Reidar Schjei. Foto: PrivatDa tidligere utviklingssjef Andreas Morisbak gikk fra studier og jobb ved NIH til jobben i NFF i 1975, begynt det store arbeidet med å utforme en tydeligere filosofi eller «rød tråd» for hele norsk fotball. All trening skulle være så kamplik og spesifikk som mulig. Her var norsk idrett langt fremme, også i andre idretter. Norges idrettshøgskole (åpnet i 1968) ble på mange måter arnestedet for forskning og underbyggingen av denne tilnærmingen. Motivasjonen var knyttet til hvordan norsk idrett kunne finne veier for å ta igjen Øst-Europa sin store dominans.
«Spesifisitetsprinsippet» ble forsterket under Morisbak. «Skal du bli god til å spille fotball, må du spille MYE fotball!». Denne inngangen ble implementert på alle NFF sine trenerkurs på 70- og 80-tallet. Og preget dem i stor grad ennå.
De såkalte «forbundstrenerne» eller kursinstruktørene i NFF med nestorer som Nils Arne Eggen, Kjell Schou Andreassen, Tor Røste-Fossen, Anders Fægri, Erling Mathisen med mange ledet, an.
FUNKSJONELL TRENING: NFF sitt Trener C-kurs 1978 på Hønefoss, aktiviteter var spillrelaterte, her med forbundsinstruktør Per Knudsen (venstre) landslagssjef Tor Røste-Fossen (høyre), i midten deltakerne Frank Korneliussen og Åge Amundsen.
«Våre lærde menn i fotballen»
Den nye filosofien ble stadfestet i NFFs første lærebok fra 1986: «God fotballferdighet – lær taktikk-teknikk» (av Dreier, Morisbak og Skarsfjord). Den representerte en bevisstgjøring og oppfølging av selve kjernepunktet i forståelsen av fotballens egenart og utvikling av aktivitet.
Boka ble senere etterfulgt av «Ferdighetsutvikling i fotball – handlingsvalg og handling i 2002 (av Bergo, Johansen, Larsen, Morisbak), som omhandlet de fire dimensjonene; Den individuelle-, relasjonelle-, strukturelle- og kampdimensjonen.
En revidert utgave av den første boka fra 1986 kom i en revidert utgave (Fotballferdigheten) i 2009 (Dreier, Morisbak og Skarsfjord). Alle disse bøkene har vært pensum på trenerkursene og representere grunnmuren for trenerutviklingen på kursene i regi av NFF helt opp til disse dager.
FOTBALLENS «BIBLER»: Her er pensumbøkene samlet, med funksjonalitetsskalaen i midten. Illustrasjonsbilde: Reidar Schjei
Kampdimensjonen
Hensikten med kamplik trening var at spillerne gjennom spillaktivitet skulle lære å håndtere alle utfordringer som ligger i spillets egenart og idé, benevnt som kampdimensjon. Dette gjelder evnen til å være «sjef over ballen», ha ballkontroll, score mål, hindre mål imot, skape gjennombrudd, hindre gjennombrudd, skape rom, hindre at rom blir skapt eller stenge rom.
Dette er gjenkjennelig også i dagens fotball, og det er ingen ting som tilsier at all fotballtrening ikke bør følge prinsippene for den funksjonelle treningen. Kampdimensjonen er fortsatt utgangspunkt for treningene.
Dette betyr at de som spiller 11 mot 11, må kunne øve samhandling i ulike spillaktiviteter. Det kan være 11 mot 6 (ref; RBK-trening ála Eggen med shadow) med/uten motstand, smålagsspill som 5 mot 5, 7 mot 7, 9 mot 9, eller ulikt antall innenfor kampdimensjonen. Grunnleggende delferdigheter kan gjennomføres spesifikt, eller i spill uten motstand, eller 2 mot 1, 3 mot 2 osv.
Dette gjaldt like mye i barne- og ungdomsfotballen på den tiden. Husk at man i barnefotball spilte 11-er fotball frem til begynnelsen av 1990-tallet. Først da kom 7-er fotball, og deretter obligatorisk 5-er fotball noen år senere for de yngste.
Funksjonalitet like viktig i dag?
Ved å trekke linjene tilbake til innføringen av den funksjonelle filosofien på 60-tallet, er det vel ikke så mye som har endret seg? NFF har hatt en «rød tråd» fra den gangen og frem til i dag, tilpasset fotballens utvikling og internasjonale trender. Hvor etterhvert fotballen er blitt en høyintensitets idrett. Dette setter selvsagt preg på den funksjonelle treningen i dag.
«Spillerne må øve på spillsituasjoner som er mest lik det de opplever i kamp og at det er samsvar mellom trening og fotballens egenart, ferdighetsbegrepet og spesifisitetsprinsippet.»
(Dreier, Morisbak, Bergo).
«Spesifikke ferdigheter individuelt bør kunne legges til egentreninger som gjennomføres andre dager i uka. Når man skal gjenskape «hele spillet» ved hjelp smålagsspill, er det likevel viktig å tenke på at man vil ha med så mange dimensjoner av spillet som mulig. Her beskriver funksjonalitetsskalaen samsvaret mellom trening og fotballens egenart, ferdighetsbegrepet og spesifisitetsprinsippet.»
(Dreier, Morisbak, Bergo).
