Det står nesten alltid en trener bak. I alle fall når utøveren gjør det bra. Kanskje er det treneren som gjør utøveren god, kanskje er det motsatt. Uansett, idrettshistorien er full av dyktige tospann der samarbeidet trener - utøver har gitt glimrende resultater.
Hvilken betydning tillegger utøverne i denne undersøkelsen den eller de trenerne de hadde i oppveksten? Når entret deres første trener banen, og hvordan var samarbeidet med de ulike trenerne?
I undersøkelsen kommer det frem at utøverne i prestasjonsgruppa ikke ble «drevet fram» av noen trenere i svært ung alder. Med sitt gjennomsnitt på 12,1 år var de 1,3 år eldre enn kontrollutøverne før det kom en trener inn i bildet. Halvparten svarer at de i oppveksten hadde én viktig trener - en slags trener med stor T - og 88,9% opplyser at de hadde et godt eller meget godt forhold til treneren/trenerne. Ingen var ensidig misfornøyd med treneren.
De positive egenskapene til trenerne som blir trukket fram av flest er:
- Generell dyktighet
- Evne til å gjøre treninga variert og lystbetont
- Positiv og miljøskapende personlighet
- Evne til å motivere til innsats på trening
Nesten ingen i prestasjonsgruppa har negative forhold de ønsker å trekke fram, men noen få skulle ønska treneren hadde hatt bedre teknisk innsikt i den aktuelle idretten. Til tross for at utøverne i prestasjonsgruppa var mest fornøyd med trenerne, er det klart flere av dem enn av kontrollgruppeutøverne som tror at de kunne ha nådd like langt uavhengig av treneren.
Relaterte artikler om trenerledelse:
Moralfilosofi, en etisk moralsk veiviser i fotballen
Erfaringsbasert læring på trenerutviklingsveien
Drømmen om å bli verdens beste
